Hvorfor er The Cure ikke helt goth?

The Cure dukker opp på enhver liste over "gotisk musikk", og er samtidig for popete, for rare, for mye på én gang til at de egentlig hører hjemme der. Hvis du noen gang har prøvd å sette en bestemt merkelapp på dem, vet du at det ikke er så enkelt.

The Cure er et band som vokste ut av post-punk og i årevis balanserte mellom new wave, pop rock og mørkere lyder nærmere gotikken, uten noen gang å tilhøre den fullt ut. Musikken og uttrykket deres hentet fra mange kilder samtidig, noe som gjør at spørsmålet "er The Cure goth?" ikke har ett enkelt svar. Det er nettopp denne tvetydigheten som gjør dem til et så interessant tilfelle å se nærmere på.

I denne artikkelen finner du:

• hvorfor lyden til The Cure unnslipper den klassiske definisjonen av gothic rock
• hva Robert Smith hentet fra gotisk estetikk, og hva han skapte på egne premisser
• hvorfor skillet mellom gotikk og post-punk har betydning når du bygger en stilisering inspirert av denne scenen

Da setter vi i gang.

Hva gjør The Cure vanskelig å plassere i én bås?

The Cure er ett av de bandene som passer inn i flere kategorier samtidig, men egentlig ikke helt inn i noen av dem. Diskografien spenner over mørk post-punk, melankolsk new wave, gitarpop og til og med psykedelika. Det er ikke tilfeldig eller kunstnerisk kaos, men et bevisst valg om å bevege seg mellom sjangre gjennom flere tiår.

Merkelappen «gotisk» festet seg til The Cure først og fremst på grunn av noen album fra tidlig på åttitallet, som «Pornography» og «Faith». Lyden på disse platene er tett, dyster og full av uro. Men allerede «The Head on the Door» fra 1985 viser en helt annen side av bandet, mye mer poppreget og dansbar. Det er vanskelig å snakke om et helhetlig gotisk prosjekt når de påfølgende utgivelsene høres helt forskjellige ut.

Det er også verdt å huske at The Cure var aktive i en tid da grensene mellom subkulturer var flytende og fortsatt tok form. Tidlig på åttitallet var post-punk i ferd med å forgrene seg i flere retninger samtidig, og ingen av dem hadde ennå et tydelig navn eller et fast sett med regler. The Cure vokste frem sammen med sjangrene, ikke etter dem, så det å bruke dagens merkelapper på den perioden vil alltid bli litt unøyaktig.

I tillegg kommer spørsmålet om image. Robert Smith med rufsete hår, smurt leppestift og svarte klær ble ett av de mest gjenkjennelige bildene fra åttitallet. Dette imaget koblet bandet sterkt til gotisk estetikk i øynene til et bredt publikum, selv om musikken akkurat der og da kanskje hørtes mer ut som en sommersingle på radioen enn et dystert konseptalbum. Bildet festet seg sterkere enn lyden. Smiths karakteristiske stil, med det bustete håret og den uanstrengte svarte klesstilen, minner om den stemningen som caps i grunge-stil formidler for fans av denne estetikken.

Derfor finnes det ikke ett enkelt svar på om The Cure er goth. Det kommer an på hvilken periode av bandets karriere du snakker om, og hva du legger i begrepet.

Hvordan høres The Cure ut sammenlignet med klassisk gothic rock?

Klassisk gothic rock, som Bauhaus, Sisters of Mercy og Siouxsie and the Banshees, bygger på noen gjenkjennelige elementer: en tung, rytmisk bass, kalde gitarer som skaper en tett lydvegg, og vokal med tydelig dramatikk. Tekstene kretser rundt død, forfall, religiøse bilder og eksistensiell angst. Lyden er bevisst rå og overveldende.

The Cure bruker deler av disse virkemidlene, men gjør det på sin egen måte. Robert Smith skriver sanger om brudd, lengsel og depresjon, men det musikalske laget er ofte mykere og mer melodisk enn hos de nevnte bandene. Selv på de mørkere albumene er det rom og en viss skjørhet som er vanskelig å finne i den hardere, mer lineære gothic rocken.

Et godt eksempel er «Disintegration» fra 1989, som ofte trekkes frem som høydepunktet i bandets mørke fase. Albumet høres tett og følelsesmessig overveldende ut, men produksjonen er svært gjennomarbeidet, nesten luksuriøs. Lag på lag med synthesizere, utbygde arrangementer, lange og flytende komposisjoner. Det er en helt annen tilnærming enn den rå, nesten asketiske stilen til tidlig Bauhaus eller de første platene til Sisters of Mercy, der den bevisste grovheten var en del av budskapet.

I tillegg har The Cure aldri lagt fra seg humøret eller lettheten. Singler som «Close to Me» og «Friday I'm in Love» er rett og slett gode poplåter, uten noen mørk undertone. I gothic rock ville et slikt stilskifte vært vanskelig å forestille seg, fordi sjangeren holder seg svært konsekvent til sitt eget uttrykk.

Forskjellen høres også i hvordan de to sidene behandler rytme. Gothic rock setter ofte inn på hypnotisk, jevnt pulserende rytmer som bygger spenning gjennom gjentagelse. The Cure kan gjøre det samme, men griper like gjerne etter lette, hoppende gitarriff og melodier som setter seg etter første lytting. Det er mer en låtskriverinstinkt enn sjangerdisiplin.

Det er nettopp dette mangfoldet av lyder som gjør The Cure til et eget fenomen, ett som henter fra gotisk rock uten å være bundet av dens regler.

The Cures image og gotisk motestil

Hva lånte Robert Smith fra gotisk stil, og hva skapte han på egne premisser?

Robert Smith er et av de mest gjenkjennelige ansiktene fra åttitallet, men utseendet hans var aldri et rent sitat fra gotisk estetikk. Bustete svart hår, smurt leppestift, mørke ringer under øynene og vide, mørke klær, det er elementer som forbindes med den gotiske scenen, men Smith kombinerte dem på en helt annen måte enn for eksempel Peter Murphy fra Bauhaus.

I åttiталlets gotiske stil dominerte smale silhuetter, blonder, viktorianske referanser og presisjon i valg av tilbehør. Smith gikk i motsatt retning: løse gensere, utydelige makykonturер, et generelt inntrykk av uorden. Dette var ikke en stil bygget på disiplin, men på en slags kunstnerisk likegyldighet overfor sluttresultatet.

Det er verdt å se nærmere på konkrete plagg fra garderoben hans, for det er nettopp de som skiller denne looken fra klassisk gotisk stil. I stedet for tilpassede bukser i kunstlær eller korsetter, hadde Smith på seg vide svarte bukser og gensere med løs strikk, ofte med synlig uttøying ved halsen. I stedet for nøye utvalgte sølvsmykker dukket det opp tilfeldige detaljer som ikke nødvendigvis matchet hverandre. Makyen så ut som den var lagt på uten speil, og det var akkurat poenget.

Hvordan kledde fans av The Cure seg, og hvor hentet de inspirasjon?

The Cure-fans fra åttitallet og nittitallet skapte stilen sin i skjæringspunktet mellom flere retninger. De hentet fra post-punk-minimalisme, men også fra new wave og hverdagsmoten fra den tiden. Svarte bukser, store skjorter, frakker fra bruktbutikk og lag som ikke nødvendigvis matchet, det var kjennetegnet deres.

Det interessante er at mange av dem ikke identifiserte seg med gotisk stil som sådan. De gikk ikke på gotiske klubber og lette ikke etter plateausko. Det var konkrete album og stemningen de skapte som inspirerte dem, ikke tilhørighet til en subkultur med bestemte klesregler. Sammenhengen mellom gotisk musikk og mote fungerte her på en mindre bokstavelig måte enn i andre subkulturer.

Vil du gjenskape noe av denne stemningen i dag, har du mange muligheter uten å ty til ferdiglagde sett. En løs svart skjorte i tykkere bomull, brukt sammen med vide bukser og en frakk kjøpt på loppemarked, gir en lignende effekt. Proporsjonene er det viktige: alt litt for stort, litt for langt, uten ett tydelig midtpunkt i antrekket. Unngå for tilpassede plagg, for det er nettopp det upresise som skaper riktig stemning her.

I dag er denne stilen tilbake i form av løse svarte lag, oversized gensere og maky som bevisst ser ufullkommen ut. Det er et godt eksempel på at gotisk mote i ulike varianter har mange nyanser, og ikke alle trenger en etikett for å gi mening.

Hvorfor er grensen mellom gotisk og post-punk egentlig viktig?

For noen som bare liker musikk og stil fra åttitallet, kan denne grensen virke som en akademisk kuriositet. Men hvis du bygger en stilisering inspirert av en bestemt scene, gjenspeiles forskjellen mellom post-punk og gothic rock-musikk i helt konkrete valg, andre snitt, andre stoffer, en annen måte å sette sammen plagg på.

Post-punk, som The Cure ligger nærmere, handlet om en viss råhet og uanstrengthet. Løsere snitt, bomullst-skjorter med trykk, slitte jeans, lag uten noen tydelig plan. Åttitatlets gotikk gikk i retning av mer teatralitet, blonder, smale silhuetter og presisjon. Tilpassede jakker, lange skjørt i tunge stoffer, tilbehør valgt med en klar intensjon. Når du vet hvor et bestemt uttrykk kommer fra, er det lettere å tolke det bevisst i stedet for å kopiere en tilfeldig samling assosiasjoner.

Det handler også om hvordan du snakker med andre på scenen. Å kalle The Cure et rent gotisk band er litt som å hoppe over halvparten av historien deres. Et bevisst skille handler ikke om å dømme noen, men om å forstå bedre hva man har på seg og hvor det kommer fra. Hvis du lurer på nøyaktig hvor grensen går mellom disse to verdenene, er det verdt å se nærmere på de viktigste forskjellene mellom gotisk og punk.

I praksis er denne kunnskapen særlig nyttig ved netthandel. Hvis du leter etter et bestemt uttrykk og vet om du er ute etter post-punkens uanstrengthet eller gotikkens presisjon, er det lettere å filtrere resultatene og unngå å kjøpe noe som ser annerledes ut enn forventet. I stedet for å søke på generelle begreper kan du lete etter konkrete detaljer: en oversized ribbet genser kontra et tilpasset korsett med blondeinnsats. Det utgjør en reell forskjell, særlig når du handler uten mulighet til å prøve.

Grensene mellom sjangre er aldri skarpe, og det trenger de ikke å være. Men kjennskap til konteksten gir mer frihet, ikke mindre. Du kan hente fra gotikk, post-punk og new wave samtidig, og vite nøyaktig hva du kombinerer og hvorfor.

The Cure og gotikken: nære, men ikke helt

The Cure er et band som i tiår har eksistert på grensen mellom flere scener, uten noen gang å slå seg til ro i noen av dem. Post-punk, new wave, pop, gotikk, alt dette finnes i musikken og uttrykket deres, men ingen av delene dominerer nok til å lukke diskusjonen. Det er derfor dette spørsmålet stadig kommer tilbake, og derfor svaret alltid er: "det kommer an på hva du leter etter".

Hvis denne scenen inspirerer deg og du vil omsette det til konkrete plagg, kan du ta en titt innom Gotyka, hvor du finner forslag som ligger nær både rå post-punk og mer utbygde gotiske stiliseringer.